Dramatisk poesieksempel

De dramatisk poesi, Det er poesien som fokuserer i skuespill hovedsakelig på tragedier eller dramaer, der de blander det ironiske med motgangene i dramaet. I denne typen poesi fremføres de med dialog mellom karakterene. Motstykket til denne poesien er komedie, selv om den tilhører samme gren og hvor slutten er lykkelig eller i det minste ikke tragisk.

Dramatisk poesi har sitt opphav i Hellas, og ordet dramatisk stammer fra det greske "dramatikos". Det ble opprinnelig snakket på latin for romerne å se.

Noen anerkjente gamle forfattere var:

Plautus

Terence og

Seneca.

Eksempel på dramatisk poesi:

"Fragment of the eunuch of Publius Terence Africano"

Lov i

Scene i

FEDRO, PARMENON.

FEDRO. - Vel, hva skal jeg gjøre? Vil det være greit for meg å gå nå som hun
vil kaller meg, eller det vil være bedre at jeg prøver å ikke lide fornærmelser
av horer? Jeg la meg og nå ringer han meg igjen: Kommer jeg tilbake? Nei, så jeg
ber om det.

PARMENON. - Av tro, av tro på at hvis du kunne gjøre det, ikke noe bedre eller
mer som en mann. Men hvis du påtar deg det og ikke holder ut i

når det ikke er i stand til å lide, uten å kalle deg noen
og uten å gjøre noe godt, kommer du til huset hennes og viser at du elsker henne og
at du ikke orker hans fravær, du er ferdig, det er ikke noe mer enn
gjør, du er tapt. Gjør narr av deg når du føler deg overgitt.

FEDRO. - Så du, nå som det er på tide, ta en god titt på den.

PARMENON. - Sir, når tingen i seg selv ikke har noen råd, ingen måte
ingen, ingen kan styre det eller behandle det med råd. Forelsket er det
alle disse feilene: klager, mistanker, fiendskap, våpenhviler,
kriger, så fred. Hvem later som om de styrer slike usikre ting
av en eller annen grunn vil det være som noen som vil være gal med godt
hjerne. Og alt det du nå tenker deg imellom, veldig sint og
irritert: «Jeg... til en kvinne enn til den andre... at jeg... ikke???
Sakte; Jo mer jeg vil dø! Du vil se hvem jeg er »; alle disse
ord vil bli betalt av henne i god tro med en falsk tåre som,
ved å ikke gni øynene, vil hun tvinge den ut, og
du vil anklage deg selv, og du vil villig gi deg selv
hevn.

FEDRO Å, for en indignitet! Nå forstår jeg hvor flott hun er
henne, og jeg hvor elendig: og jeg blir sint, og jeg omfavner i hennes kjærlighet, og
bevisst, etter min skjønn, lever jeg, og når jeg ser det selv, mister jeg meg selv, og jeg vet ikke hva
få meg til å.

PARMENON Hva skal du gjøre, men siden du er fanget, red deg selv
i det minste kan du; og hvis du ikke kan smalt, så
kan du, og ikke sørge?

FEDRO. - Råder du meg?

PARMENON. Ja, hvis du er tilregnelig. Og som ikke flere sorger alliert med
de som kjærligheten selv bringer med seg, og at de som den bringer,
lide med mot. (Indikerer for TAIS, som i dette øyeblikket forlater sitt
hus.) Men hela hvor steinen til gården vår kommer ut; fordi det
at vi skulle trives, barberte hun det.