5 Eksempler på monolog om barns rettigheter

An monolog om barns rettigheter Det er en tale der en enkelt deltaker snakker med seg selv eller med en fraværende samtalepartner for å reflektere over lovene som er nødvendige for å beskytte barn.

De monolog den er rettet mot seg selv, men den henvender seg også til leserne eller publikum. Gjennom denne typen tale innhentes informasjon om følelsene og tankene til karakteren som utfører den, og lar deg koble til din psykologi og måten å se verden på på en mer autentisk og uhemmet.

Monologer finnes i mange litterære sjangre, som f.eks poesi,​ eventyr, test, teaterstykker,​ avisartikkel, roman. Det skiller seg fra dialog, fordi i denne kommunikasjonen skjer mellom to eller flere personer.

I henhold til arbeidet som det er en del av og de uttrykksfulle intensjonene, er det tre typer monologer:

Eksempler på monolog om barns rettigheter

1. "Rights Rights", av Hugo Midón (2004). I denne sangen fra stykket skjeve rettigheter, viser karakteren til rett til likeverd som barn har, uavhengig av sosial eller etnisk opprinnelse, språk, religion, meninger eller nasjonalitet. Det har med artikkel 2 i den internasjonale barnekonvensjonen å gjøre.
   instagram story viewer

Jeg
Vi ser på den samme månen
Vi ser etter den samme kjærligheten
vi har den samme latteren
Vi lider av samme hoste

De gir oss de samme vaksinene
For de samme meslingene
Vi snakker samme språk
med samme stemme

Kor
Jeg er ikke bedre enn noen
Og ingen er bedre enn meg
Derfor har jeg det samme
Rettigheter du har

II
Vi synger den samme hymnen
med samme hjerte
Vi har de samme lovene
samme grunnlov

Vi går på samme bakken
vi har samme sol
Vi gjennomborer den samme poteten
med samme gaffel

1. Utdrag fra Barnet, av Jules Valles (1989). I denne romanen reflekterer hovedpersonen Jacques Vingtras (hvis historie er en refleksjon av forfatterens liv) over barnas rett til å bli beskyttet mot overgrep (artikkel 19 i den internasjonale barnekonvensjonen), etter selv å ha vært utsatt for dette i barndommen og del av ungdomsårene.

Jeg har ingen klage. Jeg har ikke engang en fliset klinkekule på samvittigheten. En gang ga far meg tretti cent for å kjøpe en notatbok som kostet tjueni. Jeg beholdt kronen. Dette var min eneste slip. (...) Hvis jeg dro til Paris, igjen! Når jeg kom ut av fengselet, ville jeg håndhilse uansett. (…) Og bra. Jeg skal gjøre min tid her, og jeg skal til Paris etterpå, og når jeg er der, skal jeg ikke legge skjul på at jeg har vært i fengsel, jeg
Jeg skal skrike det! Jeg vil forsvare BARNES RETTIGHETER, som andre MENNESKERETTIGHETER.

Jeg vil spørre om foreldre har frihet til liv og død over kropp og sjel til barnet sitt; hvis Mr. Vingtras har rett til å martyre meg for å ha vært redd for en elendig jobb (...). Paris! Å jeg elsker henne! Jeg skimter trykkpressen og avisen, friheten til å forsvare seg, og sympatien for opprørerne. Ideen om Paris reddet meg fra tauet den dagen.

1. Utdrag fra “The rights of the globalized child”, av Susana Dalle Mura (2011). I denne artikkelen reflekterer forfatteren over de nye problemene som angriper barns rettigheter i globaliseringens tid.

(...) Alt som er gjort til dags dato er utilstrekkelig og lemlestende for tilstrekkelig beskyttelse av barn i et globalisert samfunn, siden nye problemer knyttet til det dukker opp. Det ville være nødvendig å visualisere de nåværende problemene til denne aldersgruppen med en spesifikk planlegging i form av offentlig politikk, med tanke på dagens og fremtidige situasjoner av samme.

(...) I dag må vi mer enn noen gang beskytte barndommen i alle dens former og breddegrader, og erkjenne i virkeligheten av fakta rettigheter: til helse, til utdanning, til bolig, til en familie, til en nasjonalitet, til identitet, ikke til å jobbe i aldre tidlig. Alle rettigheter krenket både i det internasjonale samfunnet og i vårt land og i provinsen.

(...) Det er mennesker og ting vi må endre, og ikke lover. Vi har erklæringer, konvensjoner, protokoller og lover på internasjonalt, nasjonalt og provinsielt nivå. Imidlertid mangler verdier og samfunnsbevissthet for å endre virkeligheten. Alle snakker om endring slik at ingenting endres eller endres, men bare i normene og ikke i virkeligheten. I politikk for barn trenger vi flere svar og mindre prat. Større effektivitet og engasjement for samfunnet som helhet i bruk av tilgjengelige ressurser og bedre forberedelse til å møte barn og unges daglige problemer. Det er tydelig at barn ikke sier sin mening eller stemmer. Er det derfor de er permanent marginalisert i sosiale prioriteringer?

Barndom er fremtiden til et land og uten helse og utdanning utsatt for plagene med tidlig barnearbeid, menneskehandel, narkotika, kriminalitet, fattigdom, underernæring, vold, håpløshet og mangel på familie- og sosiale verdier, har ingen fremtid verdig.

En beskyttet barndom, i all sin bredde og nødvendighet, vil kunne blomstre og bære fruktbar frukt for fellesskapet der den utvikler seg. Argentina våkn opp!

1. "Hvem kalte månen", av Mirta Goldberg (1994). I dette diktet som tilhører boken Ny medvind I, reflekterer det poetiske emnet over retten til å ha et navn og en nasjonalitet (artikkel 7 i den internasjonale barnekonvensjonen).

Hvem ga månen navn?
Kan det ha vært lagunen,
det av å se henne så mye om natten
bestemte du deg for å kalle månen hennes?

Hvem kalte elefanten?
Kan det ha vært vekteren,
en dag jeg gikk veldig leilig?

Hvem ga rosene navn?
Hvem navngir ting?

Jeg tenker på det hver dag.
Er det en mann som heter Name-call
hvem henter navnene ut av Nombrería?

Eller bestemte sanden seg for å kalle seg sand
og havet bestemte seg for å kalle seg sjø?

Som vil være?
(Heldige meg
ga meg navnet
moren min.)

1. Utdrag fra "Se og se", av Sergio Kern (1997). I denne historien reflekterer fortelleren over funksjonshemmede barns rett til utdanning, og viser til artikkel 23 i den internasjonale barnekonvensjonen.

III
Nå skal jeg på skolen og det regner hele tiden. Og det ser ut til at dråpene eksploderer som julebrann i plastpiloten som pappa satte på meg.
I dag kommer den som lager bøker og jeg tror han kommer til å bli våt hvis han ikke har en pilot som min.
Faren min fortalte meg at piloten min er gul plast. Og han fortalte meg om mange
ting som er gule. Bananene er gule. Modne sitroner er gule. Det er gule plommer. Taket på drosjer er gult (...).

v
De ble alle stille. Det ser ut til at mannen som lager bøker kom inn. Han fortalte oss navnet sitt og begynte å snakke om da han var liten. Det ser ut til at faren også har laget bøker.
Nå begynner han å fortelle hvordan han ser på ting. Hvordan ser du på dem og tegner dem deretter? Snakk om fargene ting har etter regnet. Det virket allerede for meg at noe slikt måtte skje etter regnet. Fordi alt er nyvasket. Det er logisk!
Nå snakker du om fargen ting har når de ruster. Jeg skal spørre faren min hvorfor ting ruster.
Nå sier han at han skal lese noen historier for oss. Men hva er historier som han ikke har skrevet. Han sier at han kommer til å lese historier for oss som han likte godt (...).

7
Nå har han lest ferdig historiene og forteller at han skal tegne oss på tavlen slik at vi kan se hvordan han tegner. (Jeg tror det var på tide med en god stund for ham å vise hva han gjør.) Og han ber oss begynne å tegne selv mens han tegner tegningen sin. Vel, det ser ut til at guttene hadde med seg alt for å tegne. Det hadde de allerede advart oss om, så jeg tok også med meg.

viii
(...) Mannen som lager bøker fortalte oss at vi kunne tegne hva vi ville og at det ikke trengte å være fra historiene han hadde lest. At vi gjør hva som helst, hva vi vil.
Men jeg skal modellere i leire karakterene fra historien om monstrene som går på skolen som han leste for oss. For det fikk meg til å le.
(...) Så begynner jeg å lage Mumien og det er lett igjen fordi han ikke har klær eller kappe. Så gjør jeg Dracula, men jeg finner ikke hoggtennene. Jeg husker ikke om jeg allerede har gjort det eller ikke. Og til slutt vender jeg tilbake til Frankenstein. Jeg har allerede laget hodet med skruer i ørene. Jeg legger bena hans opp og legger ham ned ved siden av mumien og Dracula som også ligger. Nå elter jeg de små armene hennes. Jeg har allerede satt en på den, og den var perfekt. Jeg er endelig med den andre lille armen. Det er ingen støy til kritt. Bookmakeren sluttet å tegne på tavlen og sier at han kommer til å se hva vi gjorde.

IX
Det ser ut til at det kommer direkte til bordet vårt. Han går videre og chatter med en annen herre som bringer ham hit. Den andre herren sier til ham: "Se på hva denne lille blinde jenta gjorde basert på det du snakket om og leste."
(Jeg er den blinde.) Men jeg liker ikke å bli kalt det. Hvis de kaller meg blind, er det greit. Faren min sier at du må kalle ting ved navn, og det er det.
Mannen som lager bøker var målløs, ser det ut til. Så hører jeg den andre mannen si til ham: «Forresten, vi fortalte deg ikke at det var blinde blant barna.
For hvis ikke, ville du ikke ha snakket om det du snakket om eller tegnet det du tegnet.» Og han begynner å forklare at det er en pilotplan (som min gule pilot?) slik at de som
vi er blinde la oss være mer sammen med barna som ikke er det.
Sjokolade for nyhetene. Faren min hadde forklart alt for meg.
Men den som lager bøker hører ikke lenger på ham og spør meg hva jeg heter.
–Ximena – sier jeg, og legger til –Ximena med “X”.
Og så begynner han som lager bøker å snakke med meg om alt med "x", og jeg bryter ut i latter og det gjør han også, og jeg lærer henne også.
Så begynner bøkenes herre å se på mumien og Dracula og forteller meg at han elsker dem og jeg ler mer.
Og han forteller meg at Frankensteinen jeg gjorde virker utrolig for ham. Og jeg rister på hodet den andre veien, for det gjør meg litt flau. Og han forteller meg at han selv, siden han er lubben, er identisk med min Frankenstein.
Og jeg tenker på lykken til mannen som lager bøker. Med de skruene i hodet og spist opp alle «ene» kunne han fortsatt lære å lage bøker (...).

Det kan tjene deg: