Definisjon av vilje til makt

Dette er krefter som krysser hverandre, og genererer enten en vekst av de levende eller en stagnasjon. Dermed virker viljen til makt suksessivt ved å forme og desintegrere tall av det som finnes. Når det gjelder mennesket, manifesterer viljen til makt seg som en holdning leken og kreativ transvaluering av moralske verdier – det vil si den kontinuerlige produksjonen av nye betydninger – som for Nietzsche legemliggjorde dekadensen til tanken vestlig.

Viljen til makt som tolkning

Fra et nietzscheansk synspunkt ser viljen til makt ut til å være knyttet til

bevegelse, men ikke som følge av en ytre årsak, men immanent. Slik sett er det for filosofen ingen ting som beveges av ytre krefter, men felt av spenning innenfor hvilke maktforhold er konfigurert som gir, som et resultat, annerledes arrangementer. All vilje innebærer et ønske om makt, slik at det ikke er kraft, men dynamiske krefter i konstant endring. Slik sett er virkeligheten i stadig utvikling, og i møte med dette virker viljen til makt skape tolkninger om verden, som er i strid med andre mulige tolkninger. Vi trenger, for det praktiske liv, tolkninger som lar oss gi en foreløpig ordre til den konstante utviklingen av virkeligheten. Slike tolkninger er relatert til andre når det gjelder krefter i tvisten. Som et resultat, for Nietzsche, er det et uatskillelig forhold mellom viljen til makt, tolkning (eller perspektivisme) og sannhet, i den grad sistnevnte er forstått som en foreløpig rekkefølge der virkeligheten forstås fra et bestemt synspunkt i strid med andre mulige tolkninger, fra andre prospekter. Viljen til makt er altså det som lar oss gi en verdi til verden gjennom våre tolkninger.

Liv og vilje til makt

Viljen til makt er det som ligger til grunn for det som eksisterer, som et immanent dynamisk prinsipp – det vil si ikke som et styrke underliggende grunnleggende, på samme måte som en ultimat sannhet, men som en drivkraft nedsenket i materie som igjen gir den mening; så det ville verken bestå av en fysisk kraft eller av en psykisk kraft. I denne forstand er det det som bestemmer forholdet mellom stabilitet og vekst, forstått som bevaring av henholdsvis viljen til makt og maktøkningen.

Viljen til makt, som refererer til livet, er assosiert med dets vekst og ekspansjon. Livet, fra det nietzscheanske perspektivet, utgjør ikke en essens metafysikk universell – som de vitalistiske strømningene bekreftet – det vil si at den ikke er definert som et endelig grunnlag, men snarere et spesifikt tilfelle av viljen til makt. Dermed er livet en kontinuerlig produksjon av måter å leve på – nemlig av former for det som eksisterer, uten et endelig fundament – ​​gjennomgått av en sosial, politisk og økonomisk ramme. Når viljen til makt, i stedet for å utvide livet, bevarer den, blir den en syk vilje til makt, som tenderer mot dekadanse.

Denne oppgaven, sammen med forestillingen om ultramann forstått som en "supermann", har det kostet filosofen å tilegne seg ideene hans som en del av nasjonalsosialismens ideologi. Det skal imidlertid bemerkes at forestillingen om vilje til makt knyttet til utvidelsen av det vitale ikke i noe tilfelle refererer til til territoriell ekspansjon som foreslått av Det tredje riket, hvis motstykke var døden til millioner av vesener mennesker. Det nietzscheanske konseptuelle rammeverket, tvert imot, viser til en vital praksis som bekrefter livet og, i dette mening, skaper det permanent nye former, i motsetning til bekreftelsen av døden (som ble utført av de nazisme).