Barnas historie om vennskap

Barnehistorie om vennskap: Bjørnen og biene

Det var en gang, i en skog fjernt og løvrik, en bjørn som levde i en underjordisk hule, hvorfra den bare kom ut for å spise. Livet hans var ensomt og lat, han gikk dit han ville og spiste det han ville, men ingenting begeistret ham for mye. Han var innerst inne en litt trist bjørn.

En av de dagene, da bjørnen forlot hulen sin sulten, la merke til at i et tre i nærheten var det en gjenstand han aldri hadde sett før. Det var en honningkake, rund som en ball, som surret av så mange insekter innsiden. Bjørnen nærmet seg og brukte lang tid på å snuse på honningkaken, ikke helt sikker på hva den handlet om. Og så kom biene ut, fordi de visste at bjørner generelt sett liker honning.

- Hei, bjørn! – Sa, unisont, de hundrevis av biene som, når de ble enige, kunne slå seg sammen og snakke som én person – Hvorfor snuser du på honningkaken vår? Er det det at du vil stjele honningen som koster oss så mye arbeid?

Bjørnen, som aldri hadde sett bier som disse før, var forvirret.

-Hvem er du? Hva er den honningen du snakker om? - spurte han dem.

- Du lurer oss ikke, bjørn. De svarte.

– Bor du der inne? Hvorfor skulle noen ønske å bryte seg inn i hjemmet ditt? Bjørnen insisterte og snuste den runde bikuben igjen.

– For å stjele honningen vår, selvfølgelig.

– Og hva er det for noe? Det ville bjørnen vite.

– Vet du ikke hva honning er for noe? Biene lo. Vi har aldri sett en så dum bjørn!

Bjørnen likte ikke at de små insektene lo av ham, som var en dyr stor og sterk.

- Hvilke frekke bier! Han brølte: Bare for det skulle jeg ødelegge bikuben deres!

Biene sluttet umiddelbart å le, og viste stikkene sine til bjørnen.

"Hvis du knekker bikuben vår, kommer vi til å bite dere alle," advarte de ham.

Men det var for sent. Med ett slag med klørne ristet bjørnen bikuben og laget et stort flesk som honningen begynte å renne gjennom. Honningkaken falt til bakken og ble fullstendig ødelagt. Bjørnen, i en refleks, løftet klørne til munnen og nøt den delikatessen som bare bier var i stand til å lage.

– Vi visste det! Biene anklaget ham: "Du har kommet for å spise honningen vår!" Nå skal du betale for det du gjorde!

Og uten å si et ord til, stakk de og stakk bjørnen til den fikk den til å stikke av.

Bjørnen tilbrakte resten av dagen med å gjemme seg i et annet hjørne av skogen, og ventet på at smerten fra bittene skulle avta, men kunne ikke glemme den deilige smaken av honning. Han forsto ikke hvordan små dyr som bier kunne lage noe så deilig og samtidig stikke så smertefullt. Til slutt ble det mørkt og bjørnen ville tilbake til hulen sin, men da han prøvde skjønte han at biene hadde kommet inn i hulen hans og prøvde å lage en ny honningkake.

- Stopp der, bjørn! De sa til ham: "Ellers skal vi bite deg igjen som du fortjener det."

– Jeg er ikke kommet for å slåss med dere, bier, men for å sove i hulen min. Gå tilbake til honningkaken din og la oss late som ingenting hadde skjedd – fridde til bjørnen.

– Vi kan ikke gå tilbake til honningkaken, bjørn, fordi du ødela den med klørne. Vet du hvor lang tid det tok oss å bygge den?

- Nei jeg vet ikke. Sa bjørnen, som til tross for alt var en oppriktig bjørn "Men jeg vet at hvis jeg mistet hulen min ville det gjøre meg veldig trist."

"Det er ingenting," forklarte biene, "fordi du har den hulen, vi må i stedet lage huset vårt med egne hender." Dette er den tredje honningkaken vi har måttet lage.

– Og hva skjedde med de forrige? Spurte bjørnen.

- Mennesker ødela dem.

- Ah, menneskene! brølte bjørnen, som ikke likte mennesker i det hele tatt."De pleide å komme hit før, men når de hører brølet mitt, løper de livredde bort." De har ikke kommet på lenge.

- Heldig, bjørn. Vi vet ikke hvordan vi skal brøle, vi vet bare hvordan vi skal stikke. Men de har spesielle drakter som hindrer oss i å bite dem, og ild for å lage røyk og tvinge oss ut av honningkaken.

Bjørnen tenkte seg om et øyeblikk og fikk til slutt en idé.

– Hør, bier, hva med å dele hulen?

– Skal vi dele det? Biene så forundret på hverandre.

– Jeg skal ta vare på hulen slik at mennesker ikke kommer inn og du skal kunne leve stille inne. Så du kan tilgi meg for honningkaken jeg brøt for deg.

– Ville du virkelig gjort det for oss?

- Klart!

Biene begynte å surre av glede. De var rause bier, mistroiske som de var.

- Bjørn, hvis du deler hulen din med oss, deler vi honningen vår med deg. Vi beklager at vi bet deg og også lo av deg i utgangspunktet.

Selv om de ikke kunne klemme eller håndhilse, sluttet biene og bjørnen fred. Siden den gang har de delt hulen og honningen, og lært å verdsette det gode som hver hadde å tilby. Og som om ikke det var nok, følte bjørnen seg aldri så ensom igjen.

Referanser:

• "Fortelling" i Wikipedia.
• "Vennskap" i Wikipedia.

Hva er en historie?

De historier er noveller, med få tegn og med et enkelt plot, som kan være basert på virkelige eller fiktive hendelser. Are Narrative tekster med en argument relativt enkelt, der karakterene deltar i en enkelt sentral handling. Plassene er også begrenset: hendelsene skjer vanligvis ikke mer enn ett eller to steder.

Følg med: