Eksempel på journalistikk: Intervjuet

Intervjuet er dynamisk, nesten alle liker det. Se etter samlingen av muntlige vitnesbyrd gjennom mellommenneskelig kontakt. Skildrer en mann. Den kommuniserer til leseren hvem han er, hvordan han er og hva en person gjør.
Intervjuet er gratis når "intervjueren" gjennomfører det spontant; det rettes når et fast antall spørsmål foreslås. Den første lar deg fordype seg i tankene til "intervjuobjektet"; det andre kan gi presisjon og omtenksomhet i dataene som er gitt.
Både "intervjueren" og "intervjuobjektet" må være kultivert og dyktig slik at de kan overholde med verdighet sin funksjon av å kommunisere til leseren, på en livlig og oppriktig måte, rettidig informasjon og transcendent.
Ario Garza Mercado påpeker i manualen for etterforskningsteknikker hvilke egenskaper folkene som skal intervjues burde ha.
Intervjueren ":
1. Myndighet til å gjennomføre intervjuet, eller støtte (fra ledere, myndigheter osv.) For å gjennomføre det.
2. Skarphet i observasjon.
3. Evne til å lytte, transkribere, velge og kondensere den innhentede informasjonen.

4. Tilpasning til forventede og uforutsette omstendigheter.
5. Gave av mennesker.
6. Høflighet.
7. Ta på.
Intervjuobjektet ":
1. Renter.
2. Ønske om å samarbeide.
3. Observasjonsevne.
4. Oppriktighet.
5. Hukommelse.
6. Upartialitet.
7. Evne til å kommunisere muntlig.
8. Typisitet.
Som illustrasjon setter jeg inn intervjuet "Handicrafts of the interview" som Federico Campbell hadde med Alex Haley, inkludert i boka Conversations with writers.
Alex Haley er en journalist som spesialiserer seg på intervjuer med internasjonale karakterer, de har dukket opp i "Harper's", "Atlantic", "Cosmopolitan" og "Playboy."
- "Hva er din idé om intervjuet?
—For meg er det en situasjon der journalisten presenterer seg som en fullmektig for publikum, og prøver å tolke emnet og personen som er intervjuet for leserne. Holdningen din må være ærlig og til en viss grad uskyldig.
"Bruker du alltid en båndopptaker?"
-Ikke. Jeg foretrekker å begynne med å ta notater, fordi folk har en tendens til å være selvbevisste om båndopptakeren. På den måten begynner jeg å innse hvordan intervjuobjektet reagerer. Malcolm X var en av disse tilfellene. Jeg intervjuet ham i et år, da vi skrev hans selvbiografi sammen, og det eneste han tillot meg å gjøre var å bringe skrivemaskinen min til å høre dikteringen hans. Med en båndopptaker hadde ting gått raskere, og ville utnyttet samtalesvingene.
- Hvor mye tid bruker du på å snakke med intervjuobjektet?
—Det avhenger av individet og deres evne til å utadvære. For det første etableres en slags empati som man må kontrollere når man snakker med emnet. Jeg bodde hos Cassius Clay i fire dager; med andre tok det meg opptil to uker.
—Forbereder du spørsmålene dine på forhånd, og viser i så fall dem på forhånd til intervjuobjektet?
-Ikke. Jeg viser ham aldri spørsmålene. I realiteten er det som skjer at jeg ikke utarbeider en liste med spørsmål, men med emner; derfra, og fra samtalen, oppstår spørsmål spontant. Selvfølgelig må jeg kontrollere disse spørsmålene for å holde emnet i et bestemt område. Med andre ord er jeg ikke så opptatt av visse spesifikke spørsmål som om emnet som diskuteres. Hvis intervjuobjektet plutselig forlater emnet, avbryter jeg ikke ham, men skriver alt han sier, og senere kuttet jeg avsnittene med saks for å sette dem sammen i den tilsvarende fasen av intervju.
—Med andre ord begynner du med å snakke om hva som helst bare for å bryte isen og motivere samtalen mot emnet som interesserer deg ...
-Nøyaktig. For øvrig har jeg inntrykk av at jeg bruker mesteparten av tiden min på å kondisjonere emnet. Jeg kunne nevne, blant mange andre tilfeller, hendelsen jeg hadde med Miles Davis. Miles Davis har et rykte for ikke å snakke med pressen, men jeg måtte få ham til å snakke for enhver pris, ettersom jeg hadde fått et intervju. Først nektet han. Da jeg fant ut at han er en ivrig sportsmann og at han gikk på et treningsstudio i Harlem hver dag (Han ser ut til å være en veldig god bokser) Jeg dro til en butikk og kjøpte nødvendig utstyr for å komme inn i Treningsstudio. Jeg registrerte meg og betalte gebyrene mine; på den måten kunne Miles ikke komme seg ut derfra. Da Miles kom inn, kastet jeg hansken min og skyggelagte. Det ser ut til at han likte dette veldig godt, og han begynte å lære meg hvordan jeg skulle slå sekken riktig. Han inviterte meg inn i ringen, og vi ga hverandre tre hektiske runder. Etter dette gikk vi i dusjen, og som vanligvis skjer når man er i dusjen, var formalitetene unødvendige. På denne måten begynte vi vårt vennskap og begynte dermed intervjuet.
- Skriver og publiserer du alt intervjuobjektet sier? Viser du ham intervjuet før du sender det til skriveren?
-Ikke. Jeg skriver ikke alt han sier, for i virkeligheten kan du skrive bedre det en person snakker. Å lagre noen hverdagssvinger som på en bestemt måte skildrer emnet, bestiller jeg materialet og prøver å formidle ideen som intervjuobjektet vil kommunisere. Noen ganger inkluderer jeg setningene bokstavelig talt når det er nødvendig å fremheve noe faktum eller en veldig personlig uttalelse. Når det gjelder den andre delen av spørsmålet ditt: ja, intervjuobjektet ser alltid byssebevisene før intervjuet blir publisert.
- Hva tenker du når intervjuobjektet snakker ???
-Dette er veldig viktig. Når du er en god intervjuer (som jeg vil tro at jeg er nå), innser du at folks gester noen ganger er mye mer veltalende enn deres ord. Jeg observerer hendene, rystende eller stille eller svette, og prøver å gjette hva personen føler, om de er nervøse, anspente og om de er klar over det eller ikke. Det du kan gjøre for å prøve å intervjue en gift mann er ikke å se kona, men å gå til sekretæren; hun vet mye mer om ham. Den beste måten å nærme seg et individ på er å overraske ham i en gitt situasjon, for eksempel på en fest, og se hvordan han reagerer på spørsmål; Du må også se ansiktet som partneren din lager, for det han tror gjenspeiles i ansiktet hennes, eller omvendt.
"Prøver du å vekke en følelse av vennskap hos personen du intervjuer?"
"Ja, selvfølgelig, på alle måter, og det fungerer veldig bra for meg." Jeg husker ingen jeg har intervjuet som ikke er min venn nå, med det naturlige unntaket fra nazisten Rockwell og bortsett fra Dr. Martin Luther King, som var en veldig travel person. Malcolm Xs bok produserte et intervju i Playboy, og vi endte opp med å bli veldig gode venner.
—Prøver du på noen måte å komme med kommentarer, å skli dine egne meninger mellom spørsmål og svar?
-Aldri. Jeg tror det er en del av ærligheten til intervjueren. Det vil si at man blir utelatt, som en god lytter. Den ene er som en kirurg og intervjuobjektet står som en pasient på operasjonsbordet. Jobben er å skaffe ham en god avtale. "{Jfr. Utfyllende bibliografi, nr. 12)